Vi har en jobb å gjøre som formidlere, kanskje mest ved å få ut reelle, virkelighetsnære fortellinger til hele landet som kan bryte ned mange av de mytene som fortsatt eksisterer om Nord-Norge. Det sier filmskaper Eva Charlotte Nilsen, som nå kjemper for å beholde Kunstnerhuset på Sortland i kommunalt eie etter at kommuneadministrasjonen har gått inn salg.

Q: Hvorfor er det så viktig å bevare Kunstnerhuset i kommunalt eie?

A: For å gi et godt svar på dette, må man kunne se både bakover og framover på samme tid. Først og fremst til historien, men deretter framover for å se hva huset kan brukes til. Kunstnerhuset har en historie som er viktig for Sortland. Huset ble bygd som sykestue i 1910. Pådriver for dette var Gerda Ellingsen som hadde vært i USA og fått sykepleierutdanning. Gerda betydde mye for oppbyggingen av det lokale helsestellet i Sortland med etablering av Tuberkulosehjemmet i Sigerfjord(Lihallen) og Aldersheimen for sjømenn (nå PPD).Etter et branntilløp i 1958 ble huset brukt som engroslager, og i 1992 ble det besluttet brukt som Kunstnerhus. Huset  ble pusset opp og er siden brukt til utstillinger, atelierer, kontorer, hybler for kunstnere og møtelokale for lag og foreninger.

For å styrke sammenhengen mellom Sykestua og Kunstnerhuset, har Venneforeningen foreslått at huset skal få navn etter Gerda og kalles Gerdas hus – Kunstnerhuset på Sortland og at plassen mellom trehusene mot Minnelunden blir kalt Gerdas plass. Dette er jo kommunens tusenårssted og det første spennende miljøet en hurtigruteturist kan snuble over på sin vei mot kjøpesentrene.

Når vi ser framover, er det viktig å sikre at dette huset blir tilgjengelig for alle. Derfor ønsker vi at det skal være i kommunalt eie og driftes av Kulturfabrikken. Sortland trenger gode møteplasser og mer uformelle arenaer. Og vi trenger hus som forteller at vi faktisk har en historie, vi lever ikke uten røtter. Og vi trenger arenaer for kreativitetet og kunstnere.

Q: Du har i flere tiår fortalt historier med utgangspunkt i Vesterålen, og står blant annet bak filmen om Skjalg på Tinden. Hva er det med Vesterålen og folkene her som fascinerer deg?

A: Med en gang jeg flyttet til Vesterålen i 1973 begynte jeg å fortelle historier herfra. Jeg jobbet i NRK og hadde ansvar for å dekke stort og smått som skjedde i hele Vesterålen. Det er jo det største voksenopplæringsprosjektet noen kan være med på. På kort tid måtte jeg prøve å forstå en levemåte og et folk som faktisk var ganske annerledes enn det jeg var vokst opp med i Oslo. Men det var en gave. Så interessant! Jeg møtte folk med frodige forteller-evner og humør og som gjerne delte sine livserfaringer med meg. Jeg kom jo hit i en brytningstid da Vesterålen var helt i startgropa på en modernisering. Folk byttet etterhvert ut sauene i fjøset med jobber i sentrum. Og kvinnfolkene startet så smått å ta seg jobb utenom heimen. Og siden har det jo vært en rivende utvikling. Det mest utfordrende var kanskje å sette seg inn i og forstå fiskerinæringa, men det syns jeg faktisk er blitt enda mer spennende med årene. Og viktig.

Q: Hvordan har Vesterålen påvirket deg som filmskaper?

A: Jeg vet ikke om Vesterålen egentlig har utviklet meg som filmskaper. Her ligger jo mange fortellinger, men jeg føler at jeg har mye ufortalt herfra. Av en eller annen grunn har jeg brukt mesteparten av min tid som filmskaper på å formidle historier om andre områder, som Edvard Grieg, Petter Dass, katedralbygging i Trondheim og kirkehistorie. Men morsomt var det å lage film om Kjerringøys historie, da følte jeg at jeg hadde lokalkunnskapene fra Vesterålen trygt i ryggen.

Q: Hvordan har Vesterålen og historiene som fortelles herfra forandret seg i den tida du har virket her?

A: Vanskelig spørsmål. Det er jo stort sett journalistene som har stått for formidlingen av Vesterålen til andre. Og da jeg jobbet som journalist var det om å gjøre å finne saker som var viktige i Nordlandsperspektiv,- jeg konkurrerte hele tiden med nyheter fra LKAB og Jernverket på Mo. Nå er det blitt mer rom for den personlige fortellingen. Og nyhetene er ikke like stor grad preget av kommunenes sakskart og rettsprotokoller. Dette er en positiv utvikling for det bringer enkeltpersoner nærmere hverandre og sakene angår flere. Men jeg tror fortsatt vi en har en jobb å gjøre som formidlere, kanskje mest ved å få ut reelle, virkelighetsnære fortellinger til hele landet som kan bryte ned mange av de mytene som fortsatt eksisterer om Nord-Norge.

Men jeg syns det er synd at vi i Nord-Norge ikke har en god felles arena for meningsutveksling og reportasjer. Når jeg jobber i Troms og Finnmark, merker jeg at det er liten interesse for det som skjer i Nordland. Kanskje fylkesgrensene har medvirket til en litt for bratt mur mellom menneskene i nord?

Q: Hva arbeider du med nå, er det hemmelig, eller kan du dele litt?

A: Jeg er jo pensjonist, men jeg har ikke tatt helt fri. Jeg holder nå på med et personlig filmprosjekt der jeg nesten for første gang er uavhengig av oppdragsgivere.Det er skummelt og morsomt og hva det vil ende med, er for tidlig å si. Men vi må aldri slutte å fortelle.

 

Ane Høyem er utdannet journalist fra Høgskulen i Volda og har en master i historie fra Universitetet i Oslo. Høyem har i tillegg gått to år på forfatterstudiet ved Universitet i Tromsø og har kortere studieopphold bak seg fra University og Edinburgh (UK) og University of Damascus (Syria).