Samlet sett ser vi vel et folk som for tida smaker på drops med de kjipe smakene: overformynderi, marginalisering og forsømmelse, sier Jon Lauvland Pettersen, produsent for Arktisk Kultursenter i Hammerfest. Den tidligere trommeslageren i Madrugada flyttet fra Vesterålen til Finnmark i fjor.

Q: Det er mye fokus på Finnmark nå, både når det gjelder problemer med ambulansetilbudet og motstanden mot sammenslåing med Troms. Hvordan vil du beskrive stemninga i fylket?

A: Det er jo en følelse av overformynderi som folk sitter igjen med. Begrepene tvang, overformynderi og Finnmarkinger er størrelser som står til hverandre på en særs dårlig måte. Veldig mange er skuffet over Helse Nord, og når ambulanseflyene står i Finnmark, da er det alvorlig, og tilliten slår enorme sprekker. Jeg tror at mange vil vekk fra foretaksmodellen, slik at man ikke sitter med følelsen av at foretaket spiller new-public-management-bullshit-bingo med livene våre, i en utsatt del av landet. Jeg har ikke bodd her så lenge, men kan ikke legge skjul på at jeg kjenner på den samme følelsen. Finnmark er klimatisk ganske ekstremt, og med store avstander mellom folk og sykehus, må vi ha forutsigbare ordninger. Alltid. Og mye kan sikkert sies om både anbudsprosess, Babcock eller Lufttransport i denne saken, men tidligere styreleder sine bindinger til førstnevnte var vel ikke akkurat det Helse Nord trengte for å legge glasur på imaget sitt.

Mange kjenner vel også på at tvangssammenslåing er en varslet nedsabling av funksjoner og det mange anser som nødvendige særrettigheter for i det hele tatt å bo her, og som underkjenner denne forblåste delen av landet sin rolle som annerledesfylket.

Vi kan også si at folk føler seg ført bak lyset i lignende saker som har versert den siste tida. De sakene du nevner kommer i tillegg til saker som fiskeriopprøret. Spørsmålet omkring å avvikle pliktsystemet, i forhold til levering lokalt for trålerflåten, og evigvarende kvoter for trålerne er også noe som opprører folk. Dette oppfatter mange som en utarming av ressurser som rettmessig tilhører folket, og følgelig nok et ran av det man anser som rettmessig sitt.

Så samlet sett ser vi vel et folk som for tida smaker på drops med de kjipe smakene: overformynderi, marginalisering og forsømmelse. Retorikken er jo litt søttitalls, men sjøl om jeg ikke befinner meg sjøl helt der politisk, så har jeg forståelse for følelsen. Mange drar paralleller til kolonisering og hvitt herredømme, bare at den hvite mann i dette tilfellet snakker møring og perfekt riksmål og har Aker Brygge-adresse. Men for tida er nok den største satan i gata han der som prater slepen Tromsø-dialekt, og som har blå skjorte, jobb i finans eller fylkespolitikk, forkjærlighet for kortreist serrano fra Helmersen, dyre sykler – og får gratisbilletter fra Hålogaland teater. Der har du en jævel, altså, he-he.

Men herregud, vi snakker jo ikke om at det er vevre og transparente sjeler med lyse lokker og pianofingre som får en trøkk for tida. Vi snakker om finnmarkinger, og de lar seg jo ikke knekke så jævlig lett. Jeg tror ikke finnmarkingen lever skikkelig uten å ha noe usnakka med noen søringer, og må ha motvind i både bokstavelig forstand og i overført betydning for å trives. Og skal du knekke han må du som kjent skyte ham.

Q: Hva er det som gjør at finnmarkingene er så opptatte av å bevare Finnmark fylkeskommune?

A: Det er vel nødvendigvis ikke det at Finnmark fylkeskommune må bevares for enhver tid. Mange jeg snakker med viser til dårlig politisk håndverk ved prosessen som vi nå er vitne til. De, og jeg med dem, mener at argumentene for sammenslåing er uklare.

Så er det dette med at Finnmark er et annerledes-fylke med lav befolkningstetthet, store avstander og ekstremt klima, med det det medfører for sårbar kommunikasjon, spesielt vinterstid. Jeg registrerer som sagt en frykt blant folk at Finnmark skal bli en ytterligere en utkant i utkanten, og at en nedbygging av funksjonene til fylkeskommunen er et sjumilssteg i den retning.

La meg bare legge til at jeg personlig hadde et håp om et samlet Nord-Norge, men at det håpet har fått seg et skudd for baugen med prosessen vi har vært gjennom. Jeg mener at fylkeskommunen har mange funksjoner som hadde hatt godt av å blitt samlet i et større og samlet mer profesjonalisert fagmiljø, og optimalt burde fylkeskommunen avvikles til fordel for større og mer slagkraftige folkevalgte regioner. Og til ditt spørsmål, så mener mange i Finnmark akkurat det samme. Mange ønsker en profesjonalisering av Finnmark fylkeskommune.

Men dessverre tror jeg de foregående prosesser og nåværende steile fronter, har ødelagt for et samla Nord-Norge. Dessverre. Og så er det noen i Nordland også som burde gått i seg sjøl for å bidra til et samlet Nord-Norge. Så jeg stemte «nei» til sammenslåing av Troms og Finnmark.

Q: Du var sjef for Hurtigrutens Hus på Stokmarknes, før flyttet til Hammerfest for å bli produsent for Arktisk Kultursenter i Hammerfest. Hvordan var overgangen fra Vesterålen til Finnmark?

A: Jeg kom oppover en av de første dagene i januar i fjor, et par måneder før resten av familien. Om mørketida går til styrkegrad 6 hjemme i Vesterålen, så går den til 11 her i Hammerfest. Kjente stort sett ingen. Samtidig drev jeg og trente til et langløp på ski i Italia. Du kan si jeg kjente på avstanden til Vesterålen, og de ganske så store klimatiske forskjellene mellom Vesterålen og Vest-Finnmark. De første ukene bød på alt fra stiv kuling til liten storm i sporet, og ti-tolv minus. Følelsen av konstant motvind, småstein, takstein og kattunger som flaug i lufta. Du kan si jeg sendte en og annen tanke til løypemannskapet i Hadsel, som til en hver tid sørger for trikkeskinner mellom Stokmarknes og Melbu der jeg satt i badekaret i en mørk og umøblert leilighet for å prøve å finne varmen. Tankene flaug til varme nordlandsnetter og Hamsunds natur-romantikk. Stråhatt med løvetann i bremmen, varme solhellinger og påklistret-norsk film-entusiasme i svart/hvitt fortfilm, mens jeg sto og tok i mot slag-på-slag i trynet i skiløypa i Finnmark mens skiløypa blei viska bort foran og bak meg. Jeg er nå vant til å søke skogen og naturen for ro og ettertanke. Her fantes det jo ikke en fandens busk å gjemme seg bak, og vinden uler så høyt at du ikke kan høre hva du sjøl tenker. Hva hadde jeg gjort?

Q: Hvordan opplever du forskjellen mellom Stokmarknes og Hammerfest, og Finnmark og Nordland?

A: Nå må jeg bare si at Finnmark er helt utrolig. Den ublide starten gled kjapt over i en slags vedvarende hakeslepp i forhold til hva denne delen av Norge har å by på. Melkøya og de positive økonomiske konjunkturene gjør at Hammerfest er en magnet for folk fra hele Norge og hele verden. Sosialt er det helt gull. Byen virker mye større enn befolkningstallet skulle tilsi. Og en tur på verdens beste bar, Jernteppet, er en plass der du møter et sammensatt persongalleri som du bare kan drømme om i Oslo på en og samme plass. Masse interessante folk fra alle tenkelige yrkesgrupper, sosial bakgrunn og nasjonalitet. Til og med greie søringer. Og folk fra Tromsø. Folk er åpne og inkluderende, og Hammerfest er et veldig oppegående samfunn. Det minner meg om Longyearbyen på mange måter. Svalbard light.

Naturmessig er det jo helt fantastisk. Vårskiturer i shorts, jakt på Sennalandet og Indian summer i oktober på Sørøya, med havsbad og det hele. Og tar du hele Finnmark i betraktning, så er det jo vanvittig hva dette fylket har å by på av kontraster, fra storhavet til vidda. Og så er det jo sånn at jeg er glad i vær, all slags vær. Så jeg passer inn her. Jeg føler meg veldig i live.

Q: Du har vært trommis i Madrugada. Hva skjer på musikkfronten hos deg nå?

A: Det skjer mye mer enn på lenge. Jeg har måttet hive meg i øvinga etter mange års mer eller mindre stillstand. Vi har blant annet sparket liv i bandet Milestone Refinery. Vi gav ut ei plate i 2004, og kom i hop igjen etter at vi ble invitert til å spille i Bilbao for to år siden. Vi har vært i studioet til Lars Voldsdal (lydmann i Madrugada) i Velvet Recording Spydeberg, og spilt inn et knippe låter. Det skal vi fortsette med til det blir et fullstendig album, så jeg var nylig i Oslo for å øve inn nye låter med dem. Jeg har ikke vært så aktiv på låtskriverfronten som jeg var i siste runde, men sånn er det å være opptatt med fast jobb, familie og det som er. Ellers så spiller jeg noen helger i året rundt om i landet med vesterålingene i coverbandet Rumours. Der blar vi fram det beste av klassisk rock fra 70- og 80-tallet. Uansett, det er genial både sosialt og for å komme i «matchvekt» bak trommene. Det har vært noen år der musikken har måttet vike til fordel for andre ting.

Q: Kommer du ”heim” snart, eller er du blitt permanent finnmarking nå?

A: Det kan bli vanskelig å flytte fra dette fantastiske fylket. Jeg reiser imidlertid mye for tida, og føler litt at jeg er overalt, uansett. Reising gjør at man begynner å dagdrømme litt om hva framtida kan inneholde, så du kan vel si at jeg holder en og annen dør på gløtt, til hva det måtte være. Men her og nå er det Finnmark som gjelder!

 

Ane Høyem er utdannet journalist fra Høgskulen i Volda og har en master i historie fra Universitetet i Oslo. Høyem har i tillegg gått to år på forfatterstudiet ved Universitet i Tromsø og har kortere studieopphold bak seg fra University og Edinburgh (UK) og University of Damascus (Syria).