Kunstner Hanne S. Nilsen vil at det skal lukte fisk av bildene hun maler. – Jeg vil vise kystfiskermiljøet slik det er, sier hun.

Q: Hva er grunnen til at du har valgt kystfiskermiljøet som tema for kunsten din?

A: Det hele startet da jeg for cirka 10 år siden flyttet til Vannareid i Karlsøy kommune – fra naboøya. Til ei bygd som på alle vis lever av fiskeriet. Jeg sto plutselig med begge føtter i et miljø som på ingen måte var ukjent for meg, men som jeg ikke hadde hatt kontakt med på mange år.

Jeg kommer fra en fiskerfamilie, vokst opp i fjæra bokstavelig talt, jobbet på fiskebruk og anser havet og fisken som en stor del av min identitet. Her ute gjennomsyrer det hele samfunnet og hverdagen, så valget om å male fra kystfiskermiljøet kom ikke overraskende på meg. Jeg slet tidligere lenge med å finne ei historie å male et knippe bilder av, men etter at jeg kom hit, kom ut til fiskebruket, traff fiskere, hørte de kommunisere, så de jobbe og var med på havet for å dra garnene, da var valget lett.

Q: Hva er du opptatt av å formidle gjennom bildene og fotografiene dine?

A: Jeg ønsker å formidle det moderne kystfiske, samt foredlingen av fisken som kommer på land. Og jeg ønsker å formidle det så sannferdig jeg kan gjennom realistisk framstilling i form og farge med et håp om at betrakterne lukter fisk på mine utstillinger, hører slamring av stål på dekk og forhåpentligvis få smaken på fisk (igjen?). Jeg har stor respekt for de som drifter til havs for å hente opp mat til oss alle og jeg ønsker flest mulig får mer kunnskap om denne viktige og tradisjonelle delen av vår identitet –  som menneske, som nasjon.

Q: Du har malt mange bilder med utgangspunkt i Vannøya, som er ei øy som ligger rett ut mot storhavet i Karlsøy kommune, hva er grunnen til det?

A: Jeg har valgt Torsvåg fordi jeg bor nært fiskerihavnen, som har Nord-Norges største sjarkflåte. Men jeg er ikke opptatt av det. Bildene mine er ikke bundet til sted og jeg portretterer ikke heller, for å si det sånn. Det kan være fra hvilket som helst sted der kystfiskerflåten opererer fra. Men når det er sagt, har jeg en plan om å besøke andre fiskebruk for innhenting av motiv til framtidige verk. Tiden får vise.

 

Q: Det kan hevdes at endel av kunsten som har skildra fiskeriene har hatt et romantiserende preg, til tross for at fiskeryrket både kan være farlig og slitsomt. Hvorfor er det sånn, tror du?

A: At fiskeren og hans virke i mange sammenhenger blir framstilt som romantisk, nostalgisk og i rosa skjær, kan man spekulere i. Jeg tror man i mangel på kunnskap om det moderne fiskeri velger den gamle historien. Man må være i miljøet for å kjenne det. Jeg tror ikke det var særlig romantisk for fiskeren for 100 år siden heller, tvert imot. Det er sikkert noen som kan forklare hvorfor man ser på dette yrket med nostalgiske øyne mens det i realiteten er farlig og slitsomt. Det er også dette jeg vil bort fra. Jeg vil vise det slik det er i dag.

 

Ane Høyem er utdannet journalist fra Høgskulen i Volda og har en master i historie fra Universitetet i Oslo. Høyem har i tillegg gått to år på forfatterstudiet ved Universitet i Tromsø og har kortere studieopphold bak seg fra University og Edinburgh (UK) og University of Damascus (Syria).