Vår mange hundre år lange historie med lite makt og innflytelse over våre ressurser og våre områder har gjort oss skeptiske til maktmennesker. Jeg håper folk forstår at vi må motsette oss denne tvangen og vi skal bruke sivil ulydighet hvis vi må, sier forfatter og fotograf Susanne Hætta.

Et overveldende flertall på 87 % av Finnmarks befolkning sa i folkeavstemningen nei til en sammenslåing med Troms. Susanne Hætta som i mange år har vært en markant journalist i Finnmark forteller i dette intervjuet om hvorfor det er så viktig at Finnmark fylke består.

Q: Hvordan vil du beskrive stemninga i Finnmark nå?

A: Jeg kjenner at sinnet koker når regjeringsmedlemmer behandler oss finnmarkinger som om vi er barn som må snakkes til rette. Som om vi ikke vet vårt eget beste. Som om et sterkt asymmetrisk forhold mellom Finnmark og Troms vil gagne oss finnmarkinger.  Hvem i helvete tror de at de er?

Folk er både sinte og sjokkerte i Finnmark over at Stortinget har bestemt dette, uten at vi finnmarkinger rakk å få sagt vår mening i første omgang. Derfor er mobiliseringa stor under folkeavstemninga, og jeg var først inne i stemmelokalet i Vadsø i går for å si et klart og tydelig nei. Finnmarkinger er ikke som andre folk i Norge. Vi har gode naboer rundt oss, men det betyr ikke at vi vil tvinges til giftemål av den grunn. Vår mange hundre år lange historie med lite makt og innflytelse over våre ressurser og våre områder har gjort oss skeptiske til maktmennesker. Selv om vi i dette tilfellet dessverre har valgt noen av dem selv. Jeg håper folk forstår at vi må motsette oss denne tvangen og vi skal bruke sivil ulydighet hvis vi må.

Q: Hvorfor er det så viktig at Finnmark fylke består?

A: Da vil jeg spørre Stortinget: hvorfor er det så viktig å slå oss sammen med naboen? Finnmark er ikke Norge, og vi vil ikke stå med lua i handa mer! Finnmark er enormt geografisk, og også utrolig mangfoldig, selv om folketallet er lavt. Å bruke de samme parametere her er meningsløst, dersom det skal bo folk her. Hadde man lagt folketall til grunn, hadde det ikke vært grunnlag for ett sykehus, en gang. Vi er viktige for Norge, av så utrolig mange grunner. En sammenslåing med Troms er å ta fra oss all selvbestemmelse, bortsett fra den kommunale, og det er heller ingen økonomiske grunner, som det jo vanligvis er i slike prosesser. For å være litt tabloid, har vi mer til felles med Nord-Finland enn Troms.

Q: Du er forfatter av flere bøker, nå sist ei fotobok om Mari Boine, og i tillegg er du samisk. Hva betyr det for deg at Samisk Forfatterforening for kort tid siden endret regelverket slik at bare forfattere som skriver på samisk kan opptas som medlemmer?

A: Det er utrolig trist at flere anerkjente, og også kommende forfattere, nå stenges ute fra det samiske fellesskapet og den fagforeningen som Samisk Forfatterforening har vært. Ledelsen har vært fullstendig historieløse når de nå vender ryggen til ofre for fornorskning og påfører dem ny skam fordi de ikke behersker samisk språk. Personlig påvirker det ikke mitt medlemskap, fordi Mari Boine-boka kom ut på samisk, og jeg også har utgitt en barnebok på samisk. Rausheten mellom samer er ikke alltid like stor, dessverre. Det er langt mellom å ville ha samisk (mer presist: nordsamisk) som møtespråk i forfatterforeninga, noe jeg synes er greit fordi det engasjeres gode tolker, og det å utestenge alle som ikke skriver på samiske språk. Det ligger så mye mer i samisk forfatterskap enn bare språket. Tenk bare på hvor skjult det samiske har vært i generasjoner for eksempel i Vesterålen og på Finnmarkskysten. Det kommer så mye vakkert frem når også disse samene retter ryggen, finner stemmen og forteller sine historier. Hvordan kan noen si at disse ikke er samiske forfattere, selv når de uttrykker seg på norsk?

Q: Hvilken rolle spiller det at du er samisk i ditt kunstneriske virke?

A: Det blir viktigere og viktigere, fordi kunsten ofte springer ut fra personlige erfaringer og virkelighet. Likevel forsøker jeg ikke bevisst å finne spesifikt samiske synsvinkler; jeg gjør min greie og dyrker mitt uttrykk. Som oftest gjør jeg bilder i svart-hvitt, fordi det rendyrker komposisjonen og gir en tidløs følelse. Men jeg kjenner i økende grad at sinnet over den kulturelle og strukturelle undertrykkingen av oss samer, som fortsetter i dag med lover og paragrafer, vil komme til uttrykk også kunstnerisk. Bøkene mine handler om samiske personer, samiske forhold og samisk virkelighet.

Q: For noen år siden sa du opp fast jobb for å satse på fotografiet og kunsten, hva var det som fikk deg til å gjøre det?

A: Jeg var i en livssituasjon jeg ikke ønsket å være i. Noe måtte skje. Jeg hadde fotografert lite i årene før, men så skjedde det noe magisk mellom kameraet og meg. Kjærlighetsforholdet til kameraet blusset opp på nytt, og jeg forsto at livet ville bringe meg til andre steder. Å skrive og å fotografere ble en vei ut av noe vanskelig og inn i noe fantastisk og velkjent. Jeg har skrevet siden jeg var 5 og fotografert siden jeg var 7 år, så jeg fant tilbake til den jeg alltid hadde vært, rett og slett. Jeg har aldri sett bakover; det er foran meg livet skjer.

Q: Når jeg ser på fotografiene dine tenker jeg at det er mye nord i dem, både i portrettene og i naturbildene. Hva synes du om det selv, ser du på deg selv som en nordnorsk fotograf, eller er du en fotograf som tilfeldigvis bor i nord?

A: Jeg vil ikke karakterisere meg selv; det gjøres automatisk av alle andre. Jeg er en samisk fotograf, jeg er en kvinnelig fotograf, jeg er en nordnorsk fotograf. Jeg skulle ønske jeg bare kunne være bare fotograf, uten å bli farget av en ekstra beskrivelse for å sette meg i bås. Men jeg kommer jo fra Finnmark, med røtter på Andøya, og valgte å flytte tilbake til Finnmark etter utdanningen. Jeg tror ikke jeg kan leve noen andre steder enn i Finnmark. Selv om jeg fotograferer mye natur, så er jeg ikke naturfotograf heller. Om man ser på hjemmesidene mine, gjør jeg veldig mye portretter og konsertfoto, fordi det ligger hjertet mitt nærmest. Båssetting gjør meg ufri, så jeg forsøker å ikke forholde meg til det.

Q: Hvilke prosjekter jobber du med nå?

A: Jeg holder på å ferdigstille en fotobok om kunstner og poet Synnøve Persen, som kommer til høsten på mitt eget forlag, Susannefoto forlag. Snart går jeg også i gang med en bok om Samisk Kunstnergruppe, også kalt Masi-gruppa. De virket i Máze i Finnmark fra 1978-83 og var viktige både for anerkjennelsen av samisk kunst og for altakampen. Jeg har også begynt på et prosjekt om Finnmark, men det er mer langsiktig. Det er så utrolig mange historier å ta tak i her i Finnmark og i Nord-Norge! Jeg håper å få leve og virke her i alle mine dager.

For å se flere av Susannes bilder gå til www.susannefoto.no

 

 

Ane Høyem er utdannet journalist fra Høgskulen i Volda og har en master i historie fra Universitetet i Oslo. Høyem har i tillegg gått to år på forfatterstudiet ved Universitet i Tromsø og har kortere studieopphold bak seg fra University og Edinburgh (UK) og University of Damascus (Syria).