Vi må satse på kunstnere og historiefortellere. Vi må ikke prøve å bli et nytt Lofoten. Hva skal vi med et nytt Henningsvær? Kopier er kjedelige, originaler er inspirerende, sier Svein Spjelkavik om hvordan Vesterålen kan bli mer synlig.

Q: Gratulerer med nok et gjennomført Rock Mot Rus, hva er det som gjør at dere gang på gang klarer å levere et så godt arrangement?

A: Jeg tror vi har lykkes i å skape en gjeng, en slags familie. På vårt beste er vi et stort rockeband som spiller hverandre gode. Vår styrke er at vi aldri blir gamle som arrangørgruppe fordi det alltid er flest unge med når vi møtes og planlegger festivalen. Det er også den største utfordringa fordi vi øver hele tiden, og fordi øving også er feiling. Vi skal da heller ikke lage den perfekte festivalen. Rock Mot Rus skal først og fremst gi unge en god følelse av mestring i jakten på den perfekte festival.

Q: Det siste året har Andøya vært mye i fokus med nedleggelsen av flybasen, hvor aktiv har du vært i arbeidet med å skape oppmerksomhet rundt saka?

A: Det er mange på Andøya som har gjort en stor jobb med å forklare de som bestemmer at avgjørelsen som er tatt er feil. Hilde Flobergseter, Tom Bjørvik, Rune Øverås, Roy Samuelsen, Odd Bakken, Stein Håkon Eilertsen og mange andre andværinger har lagt ned et enormt arbeid. Jeg har gjort mindre, men har vært sentral i mye av det som har blitt bildet utad. Bildene av folkehavet som formet et full size-orionfly. Bildene av 2500 andværinger som holder hverandre i hendene i flere kilometer og 1000 andværinger på værbakken som roper: Vi gjer oss ikkje. 12 helsiders annonser i VG og sånt.

Q: Hvordan går du fram når du skal skape oppmerksomhet rundt et av prosjektene du jobber med?

A: De siste årene har facebook gjort det enklere. Fortsatt står ett kontrollspørsmål sentralt for meg: Er dette en aksjon jeg har lyst til å være med på sjøl? Er svaret nei eller tja er det bedre at noen andre tar seg av mobiliseringen. Når jeg først er i gang, er det en gruppe nøkkelfigurer som jeg bare må ha med. Du er aldri bedre enn teamet ditt. Det er for eksempel ingen store aksjoner jeg har vært med å dra i gang uten at min kollega og venn Svein Terje Kvalvik Eliassen har vært med. Jeg får også gode råd fra min nærmeste familie.

Q: Du har i mange år spilt en helt sentral rolle når det gjelder å sette Vesterålen på kartet, hvorfor har det vært viktig for deg?

A: Fordi jeg er en del av en generasjon der vesterålingen er blitt et begrep. Det er skapt av andre enn meg. Erik Bugge og Hilde Hansen har gjennom 25 år med regionalt kultursamarbeid knyttet kulturfolk og kunstnere sammen. ZOO og Madrugada er også viktige. I hver sine tiår satte de Vesterålen på kartet. I dag har filmfolk og scenekunstnere tatt over stafettpinnen. Torfinn Iversen og Solveig Melkeraan er filmskapere og tydelige vesterålinger på samme måte som Katrine Strøm og Marianne Meløy er det innen scenekunst. Fæsterålen, Hurtigrutemuseet, romskipet Aurora og den nye storsatsinga, the WHALE vil bli viktige i årene som kommer.

– Vesterålen er minst like flott som Lofoten, sa lofotværing Sondre Justad fra Rock Mot Rus-scenen i år. Det kommer stadig flere til å oppdage.

Q: Du er også mannen bak ordet «framsnakking», hvordan kom du på det?

A: Fordi jeg dummet meg ut og ble tatt på fersk gjerning av en av mine helter, journalist Rigmor Anna Dava fra Bleik. Vi var en gjeng som satt rundt et lunsjbord og baksnakket. Rigmor sa: «Hvis dere ikke har noe bra å si om folk går jeg». Og så gikk hun ut av rommet. Ordet ble skapt i et forsøk på å komme meg ut av den kjipe følelsen av å drite på draget. Mye fint er skapt av folk med dårlig samvittighet.

Q: Hva mener du er det viktigste Vesterålen kan gjøre framover for å bli mer synlig?

A: Vi må ikke prøve å bli et nytt Lofoten. Hva skal vi med et nytt Henningsvær? Kopier er kjedelige, originaler er inspirerende. Henningsvær er flott, men Nyksund er minst like spennende. Vi må bli best på inkludering. Pride på Sortland ble født som en idé under en brainstorm ledet av Caroline Meier og Marianne Meløy da Blåbyen feiret 20 år i juni 2017. Kamilla Therese Ravn Fossem satt på samme bord som meg og satte idéen ut i livet. Et viktig arrangement.

Vi må satse på kunstnere og historiefortellere. Tenk deg Vesterålen uten tekstene til Hans Lind, Lars Saabye Christensen, Regine Norman og Herbjørg Wassmo. Uten sangene til Marith Endresen, Kjetil Solberg, Sivert Høyem, Maria Solheim, Peer Nic og Julie Willumsen. Uten historiene til fortellere som Hilde Hansen, Steinar Jakobsen, Arthur H. Johansen, Inge E Johansen, Alvhild Norheim og Gjermund Andreassen. Vi må skolere og slippe til nye stemmer. Caroline Meier, Christine Kristoffersen Hansen (Agalaus forlag) og Kristina Renate Johnsen (Yderst) er viktige stemmer i dag. Det er plass for enda flere.

 

Ane Høyem er utdannet journalist fra Høgskulen i Volda og har en master i historie fra Universitetet i Oslo. Høyem har i tillegg gått to år på forfatterstudiet ved Universitet i Tromsø og har kortere studieopphold bak seg fra University og Edinburgh (UK) og University of Damascus (Syria).