Foto: Kesenia Novikova, NRK

Det er mørke tider for de av oss som har heiet på et samlet Nord-Norge, sier Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys. Fjellheim mener Nord-Norge har et desperat behov for en ny og større fortelling om seg selv.

Q: Nord-Norge fremstår som ganske splitta og med et høyt konfliktnivå for tida, hva tenker du om det?

A: Det er mørke tider for de av oss som har heiet på et samlet Nord-Norge. Det nordnorske prosjektet har blitt fragmentert til fordel for kortsiktig politisk gevinst, splitt og hersk, misforståtte fiendebilder og særinteresser som gjør Nord-Norge mye mindre enn vi behøver å være. Debatten om regionreformen har dessverre skapt et konfliktnivå landsdelen aldri tidligere har vært i nærheten av. Og det har blitt forsterket av algoritmene i sosiale medier, hvor polarisering, sinne og utskjelling av hverandre har nådd uante høyder. Det store bildet er at Nord-Norge glir fra hverandre og ikke er i nærheten av å være modent for et forpliktende politisk fellesskap. Nå skal det sies at makteliten møtes på noen nordnorske konferanser fra tid til annen for å glatte over balkaniseringen. Men straks de setter seg på flyet hjem vet jo alle at de går i gang med å baksnakke hverandre i igjen. Det er ganske deprimerende å tenke på hvilke følelser noen hundre år gamle streker på et kart kan skape. Hvem i all verden hadde trodd at den utskjelte fylkeskommunen noen gang skulle fremstå som svaret på nesten alle vanskeligheter, og at mennesker skulle falle i gråt ved tanken på at en fylkeskommune kan bli sammenslått med en annen? Men slik har det altså blitt i Nord-Norge. Og fylkeskommunen har endt opp som den største trusselen mot den nordnorske fellesidentiteten, og forsøket på å skape en nordnorsk region var den absolutt beste måten å redusere interessemotsetningene på. Men sterke krefter virker i en annen retning. I 1975 fikk vi en ny modell med fylkeskommuner som har utviklet enorme politiske ambisjoner på egne vegne, selvbildet har vokst i takt med at oppgavene har blitt færre. Og i dag skulle man tro at Nordland og Finnmark var egne statsdannelser eller kantoner etter sveitsisk modell. De siste 40 årene har denne fylkesidentiteten vokst seg ualminnelig sterk. Fylkesfiseringen har også inntatt mediene som forsvarer sine geografiske revir. Vi har til og med fått fylkesleksikoner, fylkeshistorie samlet i store bokverk og fylkes ditt og datt, hele tiden for å understøtte en fylkeslogikk på bekostning av et nordnorske fellesskap som har forvitret. En annen side av saken er hvordan regiondebatten har avdekket frykt og forakt for Tromsø, landsdelens største by, og en oppsiktsvekkende mangel på forståelse for den nøkkelrollen byen spiller som lokomotiv for landsdelen.

Q: Hva mener du med det?

A: Med sin produksjon av kunnskap, og evne til å være konkurransedyktig nasjonalt, er Tromsø på alle måter helt uunnværlig for landsdelen vår. Man kan like det eller ikke, men faktum er at et sterkt Tromsø er livsviktig for Nord-Norge, ikke minst i en tid med urbanisering som dominerende internasjonal trend. Det har etter hvert blitt krevende å fronte et budskap om nordnorsk samling med ståsted i Tromsø, fordi det ofte blir plassert på kontoen for Tromsø-sjåvinisme. Noe som gjør at stadig flere vegrer seg for å delta i debatten om Tromsøs rolle i framtidens Nord-Norge. Det eneste og politisk korrekte svaret skal liksom være at Tromsø må bli enda rausere enn før. Jeg er derimot sikker på at disse erfaringene den siste tiden har gjort noe med Tromsøs selvforståelse. Står idéen om et rausere Tromsø like sterkt som før? Jeg tror ikke det. Det er synd, men ganske forståelig med tanke på den medfarten Tromsø har fått og får i kommentarfeltene. Det er godt mulig at det øvrige Nord-Norge trenger terapi for å få bukt med sine Tromsø-fobier.

Q: Hva har disse konfliktene å si for hvordan landsdelen fremstår?

A: Det svekker Nord-Norge, gjør oss mindre attraktive og tar fokus vekk fra sakene som virkelig gjelder. Mangelen på arbeidskraft, mangel på industrielle etableringer, unge fra hele landsdelen som lekker sørover. Kjøttvekta, størrelse og konkurranseevne i et globalt marked teller. Men det er en tyngdelov vi i nord forsøker å oppheve på et litt godtroende vis. I stedet for å telle antall hoder, teller vi kvadratkilometer. Mens resten av landet nå bygger makt gjennom sterke regionale strukturer og rask befolkningsvekst, er vi så heldige å sitte igjen med to små regioner, som hver for seg vil utgjøre kun 4,5 prosent av nasjonens befolkning, og verst av alt; vi rigger oss for å konkurrere med hverandre om hovedstadens oppmerksomhet.  Jeg er redd den konfliktfylte historien om Nord-Norge i det nasjonale nyhetsbildet har et ualminnelig stort potensial for å fortsette i samme tralten. Veldig mange direkterapporter på Dagsrevyen handler jo om at vi ikke blir enige med hverandre. Det er igjen med på å sementere et bilde av landsdelen som alle bygdekranglers mor. Nord-Norge har et desperat behov for en ny og større fortelling om seg selv. Panegyrikken rundt Alpint-VM i Narvik viser kanskje at det er det vi jakter etter på vårt eget famlende vis. VM i alpint er et vakkert prosjekt, men med all respekt, det er fordummende å legge til grunn at et skirenn er svaret på samarbeidsproblemene i landsdelen. Det er en analyse som tildekker mye mer enn det forklarer. Det er jo forresten interessant at vi har så lett for å samarbeide om idrettsarrangementer, og at viljen til å finne sammen i Nord-Norge øker proporsjonalt når det er snakk som sånne symboler som ikke noe skal lokaliseres fast et sted. Et skirenn ned et fjell i Narvik som for alltid vil ligge der og ikke kan flyttes til Harstad. Eller et sykkelritt som bare drar forbi i all hast mens nordlendingene kler seg ut i artige kostymer.

Q: Gir det lenger noen mening å snakke om et samlet Nord-Norge, og hva er det i såfall som knytter oss sammen?

A: Jeg er blant de siste som slukker lyset og gir opp. Idéen om å stå samlet i nord mot politisk og økonomisk makt i sør, må fortsatt være en drivkraft. Men det er antakelig et generasjonsprosjekt å gjenskape det identitetsfellesskapet som nå går i oppløsning. Det kan i alle fall ikke stables på beina med et skirenn i 2025, slik noen later til å tro. Nord-Norge har alle forutsetninger for å spille en hovedrolle på den nasjonale og internasjonale arena. Dette har jo noen i næringslivet forstått, der viser noen vilje til å tviholde på de nordnorske rammene som politikerne ikke makter. Et initiativ som Arctic Summit, i regi av forretningsmannen Per Aronsen, er et godt eksempel på dette. Det er konkret og med en tydelig ambisjon. Vi trenger flere slike viljesterke folk som tenker business, vil tjene penger og gir blaffen i gamle stengsler. Jeg har også lyst til å fremheve rektor Anne Husebekk ved UiT som en som nekter å gi opp det nordnorske som premiss og oppdrag, med campuser fra Rana i sør til Kirkenes i nord. Det er en mektig prestasjon i en tid hvor det blåser kalde regionale vinder. Jeg heier altså på alle som på et aller annet vis holder liv i den nordnorske drømmen fordi vi fremdeles har så mye til felles. Språk, historie, det samiske, næringsgrunnlaget, kystkulturen. Men hvordan skal vi forstå det kollektive ansvaret vi har for å ta vare på alt dette? Jeg synes en våre gjestekommentatorer i Nordlys, Siri Beate Arntzen, har sagt det så godt: Vi trenger noen som kan legge hele den nordnorske neven på skulda vår og si at vi fortsatt skal være i lag, og bli enda bedre enn før. For egen del vil jeg legge til i at jeg håper vi etterhvert vil forstå at digitaliseringen kommer til å oppheve mange avstandsulemper i vår egen landsdel, i likhet med verden for øvrig. Menneskeheten har jo tidligere gått fra brevduer og røyksignaler til telegraf og telefon. Det vil helt sikkert skje tilsvarende teknologiske revolusjoner som gjør at vi hele tiden slutter å snakke om hvor langt det er til naboen vår i Lofoten eller Varanger.

Q: Hva er grunnen til at det så lett blir konflikt mellom Tromsø og Bodø, med kontroversen av et PCI-tilbud ved sykehuset i Bodø som det siste eksempelet?

A: Jeg tror det grunnleggende handler om hva man vil at Oslo skal se når makten ser nordover i landet. Bodø ønsker at Oslo skal se to likeverdige byer i nord, noe storebroren Tromsø både sliter med å forstå og akseptere. Og på en måte er det jo rasjonelt. Tromsø vokser over dobbelt så raskt som Bodø, og avstanden i folketall blir større. Samtidig har Bodø noe Tromsø mangler, en kultur med et sterkt konkurranseinstinkt der ulike miljøer drar lasset sammen. På alle nivåer fremstår Bodø som en sammensveiset og attraktiv by, der Tromsø virker doven og mett. Bodø har ualminnelig dyktige folk i alle ledd, og produserer politikere med nasjonale nettverk på løpende bånd. Samtidig er angsten for Tromsø tilsynelatende en sterk drivkraft i Bodø, som i stor grad kan forklare at motstanden mot en felles nordnorsk region var sterkest i nettopp Bodø, mens bildet av Tromsø er at byen ofte er seg selv nok. I tillegg har Tromsø gjort noen store strategiske feil i sitt forhold til naboen i sør. Følelsen av svik i den dramatiske saken om kampflybasen for noen år tilbake sitter meget dypt. Det samme gjelder arrogansen i Tromsø ved overgangen fra høgskole til universitetet i Nordland. Når Bodø nå ber Tromsø om hjelp til å bli europeisk kulturhovedstad, er det spennende på flere plan. Her har vi i Nordlys gitt vår varme støtte på lederplass. Å samle seg rundt Bodø som vårt nordnorske kulturfyrtårn er en utmerket idé. Jeg håper dette kan gjøre det lettere for Bodø å spille en større og viktigere rolle for hele Nord-Norge, og åpne seg opp mot sine nordnorske omgivelser.

Q: Nordlys har blitt kritisert for sitt engasjement i PCI-saka, hva er din kommentar til det?

A: Straks dette ble gjort til et spørsmål om liv og død for folk i Nordland, sporet saken av. Da overtok følelsene. Og de som var skeptiske til PCI i Bodø, havnet i en moralsk underlegen posisjon som nærmest ble ensbetydende med å ta livet av folk i Nordland. Vi mener likevel at vårt standpunkt i den meningsbærende journalistikken var velbegrunnet, både helsepolitisk og økonomisk. Det handlet om å veie lokalpolitikk opp mot landsdelens samlede behov og nordnorsk helhet. Siden 2012 er dødeligheten som følge av akutt hjerteinfarkt i Nord-Norge redusert med hele 30 prosent. Det er jo en konsekvens av at også nordlendinger endrer livsstil. Vi røyker mindre og trener mer, og landsdelen ligger helt i norgestoppen i overlevelse etter hjerteinfarkt. Alt tyder på at Nord-Norge mot alle odds har etablert et fantastisk medisinsk apparat når akutt hjertesykdom rammer, både prehospitalt og selve kirurgien. Det var jo surrealistisk å være vitne til hvordan debatten likevel handlet om hvor dårlig tilbudet er, mens det i virkeligheten er helt i verdensklasse.  Når Helse Nord likevel valgte å benytte store summer på å etablere PCI-senter ved Nordlandssykehuset, og se bort fra alle argumenter fra de fremste fagfolkene i vår egen landsdel, da tolker jeg det som en lokalpolitisk beslutning.  Og den har vist seg å være uklok, fordi Helse Nord har påført seg selv en alvorlig og unødvendig tillitskrise. Styret i helseforetaket har gjort en prioritering av ressurser som flere i landsdelen ganske sikkert kommer til å stille spørsmål, ikke minst ulike pasientgrupper som sårt trenger mer ressurser får nei på sine ønsker om penger og fagfolk. Det fremstår ikke som logisk å anvende store summer på en pasientgruppe som heldigvis blir færre. Men det er jo nettopp det som har skjedd. PCI-saken må jo leses i lys av at helsevesenet i Nord-Norge de neste årene står overfor to gigantiske utfordringer som kommer til å berøre oss alle, nemlig tilgangen på høykvalifisert arbeidskraft og en velferdsstat der bærekraften kommer under press, hvor utgiftene vil stige langt raskere enn inntektene. Med slike fremtidsperspektiver skulle man tro det viktigste ville være å konsolidere spesialisthelsetjenesten i Nord-Norge, ikke splitte opp miljøene i en landsdel med en stadig mindre andel av landets befolkning.  Gjennom å argumentere med «opplevd trygghet» i PCI-saken har helseforetaket etter min oppfatning foretatt et klart og tydelig linjeskifte. Hvordan skal man nå kunne si nei til krav om PCI-behandling ved det nye sykehuset som bygges i Kirkenes? Det vil være både umulig og uredelig, ettersom det faktisk er i Finnmark helseproblemene er størst. Slik har Helse Nord skapt forventninger det ikke vil være mulig å innfri. For Nordlys handlet vårt standpunkt i PCI-saken utelukkende om et forsvar av landsdelens felles universitetsklinikk, og de langsiktige konsekvensene for pasientene dersom sårbare fagmiljøer, pasientgrunnlag og inntekter ved UNN svekkes. Så ble vi kritisert for at UNN er lokalisert i byen hvor også Nordlys har sitt utgiversted. Det er den gamle kontoen for Tromsø-sjåvinismen som vokser og vokser.

Q: Hva tenker du om Helse Nords posisjon etter denne saken?

A: Når PCI-beslutningen er tatt og skal gjennomføres, er det å håpe at saken var et engangstilfelle, og at samarbeidet mellom foretaket og Universitetssykehuset i Tromsø kan bli bedre. Men jeg tror ikke det vil være mulig uten utskiftninger av personell i styrerommet og på direktørnivå i Helse Nord. Kommunikasjonsmessig har Helse Nord-ledelsen i Bodø gjort så store feil at man ikke skulle tro det var mulig med direktører som tjener mer enn statsministeren og like mye som forsvarssjefen. Mye tyder på at ledelsen i Helse Nord gjennom aktive valg har bidratt til å akselerere og forsterke konfliktene i nord stedet for å dempe dem. Ikke vet jeg hvem det var sin idé eller råd å tapetsere den nasjonale offentligheten med UNN-direktørens personalsak. Det fremsto uansett som følelsesstyrt spinn, og den største taperen ble til slutt Helse Nord selv. At man valgte en helselobbyist fra Oslo som ny styreleder ved UNN var heller ikke noe konfliktdempende trekk. Tvert imot ble det av mange ved UNN oppfattet som en provokasjon, et uttrykk for at man ville vise hvem som har makten, og hvem som ikke har den. Det kan se ut som utfallet av PCI-striden er at Helse Nord nå blir gjenstand for avgudsdyrkelse i Bodø og deler av Nordland, mens kritikken er tilsvarende sterk i Troms og Finnmark. Da har man jo mislyktes fullstendig, når kjerneoppgaven er å binde Nord-Norge sammen.

Q: Er det noe Nordlys kunne gjort annerledes?

A: Ja. I ettertid må vi erkjenne at det var en ubalanse i vår løpende dekning. Det vil si at vi hadde for mange ledere og kommentarartikler om saken, hvor meningsjournalistikken ble for dominerende i stedet for at reportasjejournalistikken var nyhetsledende og opplyste leserne, gjennom et bredt kildegrunnlag som også i større grad inkluderte Helse Nord. Vi har også hatt faktafeil i kommentarartikler som vi har beklaget og rettet opp i ettertid. Når Nordlys går så tungt inn i en sak, tok vi ikke godt nok høyde for den sterke virkning det vil ha i resten av landsdelen, på grunn av vår rekkevidde og distribusjonskraft. Ingen behøver våre i tvil om at vi lytter til kritikken mot oss. Og vi tar selvkritikk for våre feil, og lærer av dem.

 

Ane Høyem er utdannet journalist fra Høgskulen i Volda og har en master i historie fra Universitetet i Oslo. Høyem har i tillegg gått to år på forfatterstudiet ved Universitet i Tromsø og har kortere studieopphold bak seg fra University og Edinburgh (UK) og University of Damascus (Syria).