Det er stille i Kultursamarbeidet i Vesterålen som i flere tiår var helt unikt, sier kunsthåndverker Ingrid Larssen. Hun mener kulturen er grunnfjellet vårt og spør politikerne i Vesterålen Kulturutvalg om hvor samarbeidet er blitt av.

Q: Hva er bakgrunnen for at du nå spør hvor det er blitt av kultursamarbeidet i Vesterålen?

A: Kultursamarbeidet i Vesterålen var unikt i i flere tiår. Det maktet å dra befolkningen i alle generasjonene med på å skape egne kulturopplevelser, vi var ikke passive mottakere. Det gjorde noe med oss, vi løftet i flokk og vi skapte en positivitet som fikk store ringvirkninger i regionen. Kulturen var limet, kor artig vi hadde det ilag! Politikerne ville være med, fordi dette regionale samarbeidet var så positivt, kommunekranglene uteble.

I dag er det stille i Kultursamarbeidet. Den nedadgående spiralen er tung å følge med på. Eller som Svein Spjelkavik sier det:» Det er ikke så mye å fylle Årbøkene med lenger. En gang hadde vi så mye at det kun ble plass til en setning for hvert prosjekt.»

Jeg fikk være med på hele oppturen. Starten i 1988 hvor jeg fikk være med Kultursamarbeidet til Holstebro, denne kommunen hvor ordfører og rådmann reiste til Paris for å kjøpe en skulptur av den verdenskjente Giacometti. De brukte det de hadde igjen på budsjettet, fordi de mente at kultur er så viktig og denne skulpturen skulle være med å løfte kommunen opp og fram. Og det gjorde den.

Vi kom hjem med store vyer. Politikerne strålte og var med. Vi løftet og løftet, og vi var så stolte. Vi fikk skryt fra fylket og Norsk kulturråd. Så kom samarbeidet med Island og Irland. Nye politikere var med på reisen og kom hjem med flere vyer. Det sprutet prosjekter i «øst og vest» for barn, unge og voksne. Vesterålen var større enn Lofoten, vi var på kartet!

Q: Hvorfor er  kultursamarbeidet viktig?

A: Kulturen er det som forener oss. Vi skaper noe sammen som engasjerer, inspirerer og gir oss nye ideer. Vi trekker lasset sammen: dette skal vi klare. Premien er å se stoltheten i øynene til barn, ungdommer og voksne som har samarbeidet og skapt noe sammen. Hvis vi vil at regionen skal bli tiltrekkende for tilflyttere og næringsliv, er et blomstrende kulturliv viktig. Ikke bare kulturarrangementer vi henter utenfra, men det som vi er med å skape selv.

Vi har fått våre kulturhus. Er det nok? Skal vi være passive mottakere av kulturarrangementer utenfra? Hva gjør det med stoltheten og selvtillitten, forteller det oss at vi og kulturen her ikke er gode nok? Er vi ikke lengre i stand til å skape noe eget?

Kunnskapen om fortida, hvem er vi vesterålinger, må være med når vi skaper framtida. Og grunnfjellet må være kulturen.

 

Smykket heter «På villspor». Foto: Kjell Ove Storvik.

Q: Hva har kultursamarbeidet betydd for deg som kunstner?

A: Jeg er født og oppvokst på Stokmarknes. Jeg flyttet herfra 17 år gammel. Som de fleste ungdommer skulle jeg aldri tilbake til denne «møkkaplassen». Jeg tok kunstutdanning i Oslo og Amsterdam. Etter 9 års byliv ble lengselen etter «det banale: havet, fjellene og lyset» for påtrengende. Jeg måtte nordover. Samtidig stod det en annonse i Vesterålsavisene: Kultursamarbeidet søkte etter kunstnere som ville slå seg ned i regionen. I 1987 kom jeg flyttende til Andøya.

Jeg har vært så heldig å få være med på prosjekter i Vesterålen,i Irland og på Øst-Island. Disse prosjektene/reisene har gitt meg ALT: inspirasjon og nye ideer, jeg har truffet kollegaer og utvekslet idéer og erfaringer med de, jeg har truffet en hel haug med hyggelige folk. Alt dette har hatt stor betydning for meg som kunstner og min karriere.

Gjennom Kultursamarbeidet med Øst-Island har jeg de to siste årene hatt stor nytte av Signy Ormarsdottir på Austurbru som har gitt meg god oppfølging, støtte og kontaktnett i forbindelse med prosjektene «Fest tråden» og «Løse tråder».

Nå står dette samarbeidet i fare for å bli lagt ned. Det må ikke skje! Jeg mener at vi som fikk være med på denne oppturen har et viktig ansvar. Vi må være med å løfte på nytt. 30 år er gått siden Holstebro. Vi fikk det til. Kan vi få det til igjen?

Q: Hvordan inspirerer Vesterålen deg?

A: Detaljer i naturen, noe en sa, et dikt eller nyheter. Det som skjer rundt meg, det kan være vakkert eller grotesk, inspirerer meg. Vesterålen med sitt lys, høye himmel og stillhet gir meg roen til å bearbeide disse inntrykkene. Historiene fra regionen, sammenfattet i uttrykket kæm e du sin? Gamle håndverksteknikker og verktøy, sporene et menneske setter etter seg.

Tradisjon og fornyelse er viktig for meg. Jeg har brukt den gamle broderiteknikken vaffelsøm i flere år, på silke og ull. Funn av den er gjort helt tilbake til 1200-tallet i England.

Jeg var så heldig å få utsmykkingsoppdrag på det nye sykehuset på Stokmarknes. Der brukte jeg vaffelsømmen på vadmel og i kombinasjon med 1416 kråkeboller. Kråkebollene symboliserer pasientene. De ligger trygt og varmt i hvert sitt vadmelsrom skapt av vaffelsømmen. De har hvert sitt rom, men samtidig er de del av en helhet og får pleie og omsorg. Vesterålingene er vokst opp med turer i fjæra. I min utsmykking Rom for alle ønsker jeg å gi pasientene et pusterom, en pause fra en tung hverdag som det ofte er når du må på sykehuset.

 

Fra utsmykningen av Nordlandssykehuset Vesterålen. Foto: Kjell Ove Storvik. 

Q: Og helt til slutt, hva arbeider du med nå?

A: Prosjektet Løse tråder gjorde jeg i samarbeid med arkeolog Birgit Lund fra Andøy i 2017. Vi så nærmere på den islandske nasjonalskatten Alvekoneduken fra Bustarfell. Det er en alterduk fra 1600-tallet, brodert og applikert på ull, ingen vet hvem som har gjort den. Birgit søkte etter informasjon om den, og jeg lot meg inspirere av duken og sagnet om den. Resultatet ble en katalog og utstillinger på Øst-Island og Sortland. Prosjektet ble blant annet støttet av nettopp Kultursamarbeidet, i tillegg til Nordland fylkeskommune og Norsk-Islandsk kultursamarbeid.

Hedi Fagervik ved Bodø Bymuseum leste katalogen, og hun har gitt meg i oppdrag å se på Sølvskatten fra år 900, en skatt fra vikingetiden som ble funnet utenfor Bodø i 1919. Skatten består av smykker, og av anglosaksiske og arabiske mynter. Med bakgrunn i fakta og fiksjon skal jeg brodere fire bilder.  Sammen med Sølvskatten og fire bilder fra Løse Tråder, vil denne utstillingen bli en del av Bodø Biennale 2018, i samarbeid med Se Kunst i NordNorge.

Jeg synes det er spennende å få en slik utfordring, jeg må ut av komfortsonen. Å være kunstner kan være ensomt, jeg sitter alene på verkstedet mitt og jobber. Samarbeidet med arkeolog Birgit Lund  var svært inspirerende. Å ha en samarbeidspartner med et annet fagområde å diskutere med gir nye vinklinger og idéer.

I tillegg skal jeg være med på fire utstillinger i sommer. En av dem er Anno 1500 som skal vises på Domkirkeodden i Hamar. Der skal jeg vise halssmykker i teknikken vaffelsøm.

Historier Nordfra har bedt Vesterålen Kulturutvalg om tilsvar.

 

 

Ane Høyem er utdannet journalist fra Høgskulen i Volda og har en master i historie fra Universitetet i Oslo. Høyem har i tillegg gått to år på forfatterstudiet ved Universitet i Tromsø og har kortere studieopphold bak seg fra University og Edinburgh (UK) og University of Damascus (Syria).