Foto: Linda Alise Grønning

Nå strømmer turistene til fiskeværet Nyksund i Vesterålen, men for 30 år siden var det tyske studenter som blåste nytt liv i det fraflytta fiskeværet. Grethe Nytun Andreassen har skrevet boka En annen verden om Det internasjonale Nyksundprosjektet.

Q: Hva var egentlig Nyksundprosjektet?

A: Jeg pleier å si at Det internasjonale Nyksundprosjektet var «peace, love & understanding» + miljøvern+ kulturvern+ enormt mye engasjement og hardt arbeid.

Nyksundprosjektet var pedagogisk nybrottsarbeid, ungdom fra ulike deler av Europa med svært forskjellig bakgrunn, den praktiske restaureringen av et forlatt fiskevær, utstrakt samarbeid mellom universitet og høyskoler i Vest-Tyskland og Norge, og sist men ikke minst grunntanken om miljø – og naturvern som gikk som en rød tråd gjennom det hele. Det var disse elementene som til sammen gjorde Det internasjonale Nyksundprosjektet til noe unikt i sin samtid, og som fikk Europarådet og UNESCO til å omtale det som et modellprosjekt for en annen verden.

 

Nyksundstemning. Bildet er fra 1986. Foto: Harald Sommer.

Q: Hva er grunnen til at de tyske studentene kom akkurat til Nyksund, og ikke til et annet fraflytta fiskevær?

A: Når en sommerfugl slår med vingene i Beijing, blir det storm i Texas er det noen som har sagt. Overført til Nyksund manifesterer denne sommerfuglen seg i form av en villfaren motorsykkelturist fra Vest-Berlin.

Han var en av dem som valgte å ikke ta til venstre da han kom over Sortlandsbrua en sommerdag i 1979 eller 1980. Han tok av mot høyre og «the road less travelled», og dermed måtte det bli enten Bø eller Øksnes. Hva det var som gjorde at han ved neste veikryss fant ut at han skulle svinge av mot Øksnes og ikke fortsette rett fram i retning Bø, er det ingen som vet. Kanskje var han lei av endeløse, rette veier siden han hadde lagt transportetappen nordover gjennom Sverige?

Det vi vet, er at han kom fram til Nyksund sent på kvelden. Vi vet også at det var en av disse magiske sommerkveldene med havblikk, midnattsol og måkeskrik. I følge folk som kanskje så ham denne kvelden, kunne han ikke holde opp å fotografere. Han dukket opp overalt. Under sammenraste kaianlegg, og i de trange passasjene mellom bygningene på Ungsmaløya. Han fotograferte alt han så. Og han sukket henført og mumlet ord de ikke riktig fikk med seg; igjen ifølge dem som kanskje så ham denne kvelden.

På sensommeren kjørte han inn i hjembyen Vest-Berlin. Ferien var over, og studiene på Technische  Univärsitet Berlin(TU Berlin) var i gang igjen. Vi vet at han studerte sosialpedagogikk, og at en venn av ham deltok på et fotokurs en gang i løpet av denne høsten.

Denne vennen hadde gjentatte ganger fått høre de utroligste historier om et sted langt nord for polarsirkelen, helt ytterst på ei øy som det nesten ikke bodde folk på. Helt ute i havet der lå det en bitteliten by. Og det som var det mest utrolige med alt; det fantes ikke et menneske i denne byen! Alle dører sto åpne, og alle vinduer i alle hus var knuste. Om du gikk inn i et av disse husene, kunne du se at kaffekoppene enda sto på kjøkkenbordet. Det hang klær i gangen, og støvler og sko sto pent plassert under. Kaianleggene og de en gang så staselige bryggene var skjeive og sammenraste. Hva kunne det være som hadde skjedd her? Hvorfor hadde alle menneskene forlatt husene sine?

Det var så vakkert og spennende og mystisk at du nesten ikke klarte å ta det inn.

Vi vet også at det var en annen kar på det samme fotokurset. Han ble kjent med vennen til vår mann- motorsykkelturisten – på dette fotokurset. «Har du vært i Nord-Norge?», kan kanskje ha vært et av spørsmålene som kom opp etter hvert som disse to ble bedre kjent. Og så begynte vennen til motorsykkelturisten å viderefortelle historiene han hadde hørt om denne vakre, mystiske ruinbyen i havet et sted lang nord for polarsirkelen.

Der og da tok det fyr i hodet og hjertet til han som satt og lyttet. Brikkene falt på plass, og han visste hva han måtte gjøre. Den framtidige prosjektlederen for Det internasjonale Nyksundprosjektet, Burkhard Herrmann, troppet opp på kontoret til den framtidige grunnleggeren av Nyksundpedagogikken og veileder for et utall sosialpedagogikkstudenter, professor Gunther Soukup, tidlig neste morgen.

Sammen klarte de å overbevise ledelsen ved TU Berlin, et av de største universitetene i Vest-Berlin, om at Nyksund var det perfekte sted å sende studenter, professorer og unge mennesker til for å finne en ny retning og en nytt innhold i måten man jobbet med ungdom på. Samtidig som man bygde mennesker, skulle man også bygge opp igjen hus og brygger i et fraflytta fiskevær i Nord-Norge. Det måtte jo alle se var den perfekte match!

Ledelsen ved TU Berlin lot seg overbevise, og de nødvendige tillatelser ble ordnet. Neste steg var å komme ei kontakt med ledelsen i området der Nyksund lå. Det ble besluttet å sende et formelt brev til «Ordføreren i Vesterålen». Magi eller ikke; brevet havnet på pulten til ordfører Finn Steen i Øksnes. Ordfører Steen og Øksnes kommune beslutter å ønske initiativet om å berge Nyksund velkommen, og sommeren 1984 kommer den første delegasjonen fra Vest-Berlin nordover.

Sommerfugleffekten, eller motorsykkelturisteffekten om du vil, er i ferd med å skape ny bevegelse i Nyksund.

Q: Hva gjorde de i Nyksund?

A: Den store drømmen var å skape en internasjonal ungdomsby i Nyksund basert på humanistiske verdier og en bærekraftig holdning til natur og miljø. Jeg har jo forstått at mange har trodd at «de bare kom» og at det ikke var noe særlig gjennomtenkt det som skjedde der ute. Det er en stereotypi, men tyskerne sies å være gode organisatorer, grundige og arbeidsomme. Jeg er tilbøyelig til å mene at denne stereotypiske tyskeren var det mange av i prosjektet.

Planlegging av hvilke ungdomsgrupper som skulle komme når, oversikt over hvilke materialer som måtte være på plass til enhver tid, avtaler med lokale, regionale og nasjonale myndigheter eller med gårdeierforeninga, hva slags varer som kunne tas med fra Vest-Tyskland og hvilke som måtte kjøpes lokalt, når de ulike lederne for de ulike fagfeltene på byggeprosjektene kunne være tilstede.

For å nevne noe.

Så var det det daglige livet i mikrosamfunnet Nyksund. På det meste var det 100 prosjektdeltakere i værret. Alle skulle ha mat. Folk arbeidet med å skrape maling, legge tak, kitte vinduer eller tømme dobøtter. Vindmølla eller solardusjen trengte vedlikehold. De som ikke fant seg til rette eller bare ville være oppe om natta siden sola skinte da også, måtte veiledes og hjelpes. Det skulle fiskes og plukkes bær. Det ble klatret i fjellene og vandret i dalene, sauer som hadde gått seg fast ble berget fra smale fjellhyller, og noen ganger satt vi bare og så midnattsola dyppe seg i horisonten.

For eksempel.

Studenter som reparerer et av takene i fiskeværet. Foto: Götz Berge

Q: I tillegg til å skrive bok om prosjektet, var du jo også en del av prosjektet. Hvordan har det vært å se tilbake på denne epoken i ditt liv gjennom arbeidet med boka?

A: Jeg er først og fremst ganske imponert over foreldrene mine som hele tida var så positive og støttende til at jeg skulle bli prosjektsekretær i dette underlige internasjonale prosjektet som «alle» hadde ei mening om. Det var kontroversielt og fremmed, og motstanden i enkelte miljø lokalt var sterk. Jeg var jo bare 19 år, så herr prosjektleder Burkhard Herrmann var inne til streng vurdering i det gule huset hjemme i Sørbogen.

Det er klart at jeg som voksen kan se på meg selv som 19-årig prosjektsekretær i et omfattende internasjonalt prosjekt og smile litt overbærende av den storøyde jenta fra den gang, men jeg er jaggu ganske stolt av henne òg.

Det var et eventyr å få være med på, og jeg lærte nok mer enn jeg forsto den gangen. Jeg er veldig glad for at jeg tok sjansen da jeg fikk muligheten. Det er sunt å utsette seg selv for påvirkning fra andre miljøer enn de du vanligvis vanker i. Å gjøre ting som er helt på grensa av hva du tør, og å erfare at du lander på beina likevel, skaper selvtillit. De gangene du satser og går på trynet, husker du følelsen av å lande på beina, og du vet at det er bare å reise seg og gå videre. Det kommer flere sjanser om du vil ha dem.

Solardusjen i Nyksund. Et av prosjektene til miljøteknikk-ingeniørene fra Berlin. Bildet er fra 1986. Foto: Harald Sommer

Q; Hvilken betydning har prosjektet hatt for det Nyksund er i dag?

A: Jeg har alltid tenkt at Nyksund ikke ville eksistert om det ikke var for disse arbeidsomme idealistene som ville forandre verden. Gjennom arbeidet med dokumentarboka om Det internasjonale Nyksundprosjektet, er jeg om mulig blitt enda mer overbevist om det er sånn.

På begynnelsen av 1980-tallet var Nyksund nesten jevnet med jorden. De store bryggene og kaiene var delvis rast i havet. Holdningen til stedet var, til tross for at stat, fylkeskommune og kommune hadde lagt ned en stor innsats gjennom arbeidet med «Nyksundutredningen» (1978) for å analysere hva som kunne gjøres med stedet for å berge det, rimelig laber for å si det forsiktig. «Nyksundutredningen» førte ikke til handling selv om det ble brukt adskillige timer i kommunestyremøter i Øksnes på å diskutere de ulike alternativene som var foreslått i utredninga. Det skjedde ingenting, og imens gjorde regnet, sørvesten, sauene og vandalene sitt med Nyksund. Forfallet fortsatte. Det var for massivt til at man så botningsvon. Og kostnadene, for ikke for å snakke om kostnadene. De som hadde forlatt stedet hadde tatt imot penger for å kunne etablere seg et annet sted, og samtidig skrevet under på at de ikke skulle ta boligene i bruk til boligformål igjen. Det var lite sannsynlig at privatpersoner ville investere på et sted uten strøm, telefon og vann. Og så veien da. Hver vinter gjorde havet kraftige hugg i terrenget under veitarmen ut til Nyksund, og vedlikeholdet av denne veien var ikke prioritert.

Så, ja. Jeg er overbevist om at all viraken som ble skapt omkring Nyksund som følge av Det internasjonale Nyksundprosjektet er den aller viktigste grunnen til at stedet eksisterer i dag. Prosjektet sprengte grenser, bygde mennesker, berget deler av nordnorsk kulturhistorie og skapte liv i et forlatt fiskevær.

 

 

 

 

Ane Høyem er utdannet journalist fra Høgskulen i Volda og har en master i historie fra Universitetet i Oslo. Høyem har i tillegg gått to år på forfatterstudiet ved Universitet i Tromsø og har kortere studieopphold bak seg fra University og Edinburgh (UK) og University of Damascus (Syria).